Helse og velferd: Store transportkostnader – men for lite innsikt til å styre
I en gjennomgang av Helse og velferd i en stor norsk kommune ser vi hvor stort dette kan bli: mobilitet og transport utgjorde omtrent 89 millioner kroner i 2023, hvor rundt 47 millioner var leasing og omtrent 26 millioner taxi. Samtidig peker rapporten på et klassisk styringsproblem: regnskapsføringen gjør det vanskelig å se hva som faktisk ligger i sekkeposter som “andre kostnader”.
Når man ikke kan bryte ned kostnaden, blir det også vanskelig å velge riktige tiltak. Man vet at det er dyrt – men man mangler oversikten som gjør det trygt å endre praksis.
Når sektoren ikke har «kostnad per bil», blir fornyelser til gjetting
Rapporten peker videre på at kommunen ikke fører regnskap per kjøretøy. Det betyr at man mangler “kostnad per bil” som styringsparameter. Konsekvensen er at beslutninger ved utskifting og fornyelse ofte blir preget av lokal praksis fremfor fakta.
Uten nøkkeltall per bil blir det krevende å:
- sammenligne biltyper og enheter
- dokumentere effekten av tiltak
- standardisere og ta ut gevinst over tid
Leasing har blitt dyrere – og da blir svak styring ekstra kostbar
I samme sektor viser rapporten kraftig kostnadsøkning: avskrivninger økte ca. 31% (2021–2023), mens renter økte ca. 311%. Når leasing blir dyrere, blir feil bilvalg, feil kontraktsnivå og manglende oppfølging enda mer kostbart.
Hva bør kommunen gjøre først?
Det første steget er å skape styring:
- Etabler kostnad per kjøretøy (total kost – ikke bare drivstoff)
- Bryt ned sekkeposter slik at “andre kostnader” blir forståelige
- Bruk nøkkeltall i fornyelser (riktig bil til riktig bruk – og standardisering der det er mulig)
Når sektoren får dette grunnlaget, blir det langt enklere å redusere kost uten å redusere tjenesten.