Forsvaret forvalter allerede sine egne ressurser gjennom systemer som gir kontroll på materiell, kjøretøy, tilgjengelighet og vedlikehold. Det gjør at man kan planlegge øvelser, flytte kapasitet, prioritere reparasjoner og bygge utholdenhet. Men totalforsvaret innebærer at en betydelig del av den reelle logistikkmotoren er sivil: transportører, entreprenører, verksteder, terminaloperatører, beredskapslager, maskinparker og serviceflåter. Når situasjonen strammer seg til, er det ofte sivile kapasiteter som gjør at volumet faktisk kan skaleres.
Her ligger en stor, men underutnyttet gevinst: Tenk om man kunne ha hatt en “sivil speiling” av den militære ressursoversikten – ikke for å militarisere sivil sektor, men for å gjøre totalberedskapen styrbar. En strukturert, sikker og avtalt form for flåtestyring for sivile ressurser, som kan aktiveres ved behov, kan gi en logistikkgevinst som i dag ofte blir oversett: Den reduserer friksjon, tidstap og feilprioriteringer akkurat når tiden er mest kritisk.
- Den viktigste effekten er situasjonsforståelse. I en krise er det ofte uklart hva man faktisk har tilgjengelig. Hvor mange kjøretøy kan settes inn innen 6 timer? Hvilke tåler tung last? Hvilke har sjåfører klare? Hvilke er i verksted? Hvilke er allerede bundet opp i kritiske samfunnsoppdrag? Uten et system blir dette telefonrunder, manuelle lister og antakelser. Med flåtestyring kan man få et sanntidsbilde: tilgjengelig kapasitet, geografisk plassering, status og begrensninger. Det betyr at beslutninger blir raskere, og at man i større grad bruker riktig ressurs til riktig oppdrag første gang.
- Den andre effekten er prioritering og gjennomføring. Totalberedskap betyr at flere behov konkurrerer om de samme ressursene. Når kapasitet blir knapp, er det ikke nok å “bestemme” at noe er viktig. Man må kunne gjennomføre prioriteringen operativt: rutevalg, tidsvinduer, oppdragsallokering, og omdisponering når noe går galt. Flåtestyring gjør dette mulig fordi den knytter beslutning til faktisk drift. Den kan rute om når en vei stenges, flytte oppdrag mellom kjøretøy, planlegge nye stopp, og gi ledelsen en kontinuerlig oppdatert forståelse av hva som er levert og hva som står fast.
- Den tredje effekten er utholdenhet. I beredskap er tilgjengelighet mer verdifullt enn maksimal ytelse. En flåte som står stille på grunn av feil, manglende service eller dårlig planlagt vedlikehold, er en flåte som ikke eksisterer operativt. Flåtestyring gir grunnlag for prediktivt vedlikehold og proaktiv planlegging: man ser tegn før brudd, kan legge opp servicevinduer, og kan prioritere reparasjoner på de enhetene som er mest kritiske for fremføring. Resultatet er ikke bare bedre drift, men mer utholdenhet når belastningen øker.
Når tungtransport elektrifiseres, kommer en fjerde effekt som gjør flåtestyring enda mer strategisk: energistyring. I en fossil logistikkverden var energien i stor grad et individuelt spørsmål – fyll når du trenger. I en elektrisk logistikkverden blir energien et systemspørsmål: ladekapasitet, effekt, kø, planlegging og prioritering må håndteres. Flåtestyring kan da fungere som en “energikoordinator” for transporten: hvem må lade først, hvor er det ledig kapasitet, hvilke oppdrag tåler å utsettes, og hvilke må gå uansett. Det er slik man unngår at en grønn flåte blir sårbar i pressede situasjoner – ved å gjøre energien styrbar.
Det mest interessante er at dette ikke krever at alt blir “ett stort system”. Det kan løses med en beredskapsarkitektur som respekterer både sikkerhet og eierskap. Den sivile flåten kan forbli i sine egne systemer og hos sine eiere, men man kan etablere en standardisert måte å dele et begrenset sett av beredskapsrelevante data på når det er nødvendig. For eksempel: kapasitet, tilgjengelighet, lokasjon på aggregert nivå, energistatus for el-flåter, og forventet tid til oppdrag. Man deler ikke forretningshemmeligheter eller detaljerte kundedata. Man deler bare det som trengs for å få samvirke til å fungere.
Samtidig må man erkjenne risikoen: Jo viktigere et system blir, jo mer attraktivt blir det å forstyrre. Derfor må flåtestyring for beredskap bygges med sikkerhet som premiss. Det betyr blant annet to ting. For det første må det finnes en “degradert modus” som gjør at man kan fortsette å operere hvis deler av kommunikasjon eller sky faller ut – med lokale rutiner og minimumsfunktion. For det andre må tilgang, logging og segmentering være på nivå med kritisk infrastruktur, og det må øves på hendelser, ikke bare beskrives i dokumenter.
Det er her flåtestyring skiller seg fra mange andre “digitaliseringstiltak”. Når det gjøres riktig, gir det en direkte, målbar logistikkgevinst: høyere utnyttelse av eksisterende kapasitet, raskere mobilisering, mer presis prioritering, bedre utholdenhet og mindre friksjon i samvirke. I et totalforsvarsperspektiv er dette verdifullt fordi det faktisk øker nasjonal handlingsfrihet. Man trenger ikke vente på perfekte forutsetninger. Man kan styre seg gjennom avvik.
Den smarte veien videre er derfor å se flåtestyring som en del av totalberedskapen på linje med lager, samband og transportkorridorer. Forsvaret har systemer for militære ressurser fordi det gir operativ effekt. En tilsvarende, sikker og avtalt evne for sivile ressurser kan være det som gjør at totalforsvar går fra konsept til praksis – og at Norge får mer logistikk ut av den kapasiteten vi allerede har.